Tanker om Backpackerlivet etter fem dager..

av Tonje

Dette backpackerlivet er noe underlige greier. Vi har egentlig ikke sett for oss at vi er backpackere, men to mennesker som reiser rundt i Asia.. Med kun håndbagasje.. Som strengt tatt er definisjonen av å være en backpacker. Så vi er faktisk backpackere. Kult for oss. Vi har nå vært i Bangkok i 5 dager, og hittil er vi ikke helt sikre på hva vi syntes. De to første dagene bodde vi på et hotell ganske usentralt med tanke på hvor all morroa forgår. Så dro vi til Khao San Road, som er kjent for å være et backpackerparadis. Men hva var det egentlig vi forventet oss?
Masse glade og utadvendte reisende mennesker som alle snakket med hverandre mens vi opplevde helt fantastiske ting. Det skulle bli så lett å bli kjent med nye mennesker, som visste akkurat hvor man burde dra og tok tok oss med på masse rare og spennende eventyr.
Det vi ikke tenkte like mye på er det faktumet at man ikke endrer personlighet selv om man reiser til ett nytt land. Og vi er fortsatt nordmenn.. Som er glad i prate med mennesker man kjenner. Ikke tilfeldige mennesker man ikke har noe til felles med. Bortsett fra at de har en sekk på ryggen og lite penger. Som absolutt alle som bor i dette området har. Så hvordan skal vi møte mennesker?

Sitteområdet på hostellet. Som du ser er det ikke noen andre her.

Hostellet vi bor på er ikke et sosial sted. Virkelig ikke et sted å møte nye mennesker. Vi har møtt et par stykker mens vi har bodd her, men det er enten på badet eller på vei ut døren. Ikke et sosialt mekka for å si det sånn. Og jeg slår ikke av en prat gjennom døra mens en tysker sitter på do. Så utadvendt er jeg virkelig ikke. Så hostellet er no go. Som er virkelig synd, for finnes det et bedre sted å bli kjent med noen enn over en felles frokost på morgenen. Tviler. Og det var jo det som skulle være vår beste sjangse. For alle vet at hosteller er supersosiale og the place to be.. Bare ikke det hostellet vi valgte.

Så hva nå. Første dagen var vi utslitte og la oss kl 20, møtte ingen. Andre dagen i Khao San stakk vi ut og satt oss på en ledig plass på en hjemmelaget bar i gata. Det er et hav av mennesker over alt, og musikken strømmer fra digre høyttalere som konkurrerer med de like store høyttalerne over veien om hvem som kan spille høyest musikk. Og gjerne trap-musikk. Som er sinnsykt slitsomt å høre på når det spilles på tusen desibel. Ikke at jeg aner hvor høyt tusen desibel egentlig er, men tipper det er høyt nok til at folk skjønner poenget mitt. Hadde det vært opp til meg hadde all trap-musikk blitt spilt på 0 desibel. For alltid. Passe volum for en slik sjanger.

Khao San Road. Stappfullt av turister. Får dessverre ikke lagt opp video her, den kommer på Instagram.

Denne reisen tvinger oss begge ut av komfortsonen, men jeg tror det er verre for Jan Robert enn det er for meg. Jeg har alltid vært utadvendt og er ikke like redd for å ta kontakt med ukjente mennesker. Jan Robert var ganske så ukomfortabel da vi satt oss ned på et langbord med to andre mennesker på andre enden av bordet. Det var 3 stoler i mellom oss på hver side, men likevel var det litt for nærme fordi vi delte samme bord.. Så etter fiaskoen av å bli kjent med mennesker på hostellet, skjønte jeg fort at dette ble helt og holdent opp til meg. Kom ikke til å få noe hjelp fra den pysen der.
Vi flyttet oss til en annen bar og satt oss på et langbord helt for oss selv. Tok en øl og lurte litt på hva nå? Vi drakk opp ølen og kjøpte en til. Da ble det litt enklere. Det satt to kanadiere på bordet bak oss som var rundt vår alder. Jeg spurte Jan Robert om vi skulle spørre om de ville sitte med oss, men han turte ikke. Det han sa var at nå går jeg på do, og hvis de sitter her når jeg kommer tilbake er det bra, men det får du fikse. Og så gikk han. Jeg hadde jo fått i meg snart to øl innabords så det var ikke like skummelt lenger å ta kontakt. Jeg fikk øyekontakt og gestikulerte med litt klumsete bevegelser om de ville sitte med oss. De svarte nei.
Neida, de svarte ja, og kom og satte seg ved siden av meg. Vi introduserte oss for hverandre og prøvde å ha en samtale. Det eneste problemet var jo den tidligere nevnte musikken på 5 milliarder desibel som kom fra absolutt alle kanter.
I tillegg er det det faktumet at to nordmenn som ikke snakker engelsk til vanlig plutselig skal holde en samtale gående, på engelsk, med mennesker som faktisk snakker engelsk. Med litt leting etter ord og bakgrunnsstøy så høy at alle talefeil ble maskert, gikk det ganske bra. Så nå hadde vi blitt kjent med to mennesker. Det er bra. Vi snakker litt mer med de og finner ut at de skal dra neste dag.. Så det var jo det vennskapet. Da må vi fader meg ut og finne enda flere mennesker å snakke med..

Heldigvis er vi så heldige at vi reisen sammen. Hvis vi ikke møter andre mennesker gjør det virkelig ikke så mye fordi vi har hverandre. Hadde jeg reist alene tror jeg at jeg hadde reist hjem igjen relativt fort. Det er for annerledes og ukjent for meg.
Alt jeg har hørt om backpackerlivet er at det er så fantastisk og utfordrende og spennende og en opplevelse for livet. Og jeg tviler virkelig ikke. Men det samme kan jeg si om den gangen jeg fikk matforgiftning i Norge. Ikke at det er fantastisk og spennende, men at det er utfordrende og en opplevelse for livet. For slikt glemmer man aldri. Hver gang noen snakker om en slik opplevelse kan jeg relatere og samtalene blir ofte ganske morsomme. Og jeg har hatt overraskende mange hyggelige samtaler om matforgiftning( for å ikke gå i detaljer) etter det grusomme døgnet. Men det betyr ikke at jeg ønsker meg matforgiftning igjen. Nei takk.
Akkurat nå er det litt sånn jeg føler det om backpacking. Vi får uendelig skryterett for resten av livet og vi kan slenge oss med i klubben av interessante mennesker som legger alt igjen hjemme og drar på en lang reise. Men jeg er ikke helt sikker på om det er nok. Vi har ikke gitt opp, absolutt ikke, men det neste stedet vi skal til er et strandparadis. Der vi tenker å late oss på strendene, bade i den varme sjøen og drikke rett fra kokosnøtter. Der vi skal ha eget rom med senger som ikke har dyr i seg( Den ene kanadieren vi møtte fikk lus dagen etter vi møtte de og han andre fikk diare). Det er ikke helt det vi har lyst på. Hadde det som barn, det holder.
Så jeg tror vi begge er ganske enige om at litt høyere standard og litt mer avslapping er tingen for oss. Mer paradis og litt mindre eksos og mas.

Hun hadde lus..
Ser at min sladding er litt dårlig. Ordner seg nok, ingen som vet hvem de er uansett.

Men så lenge vi er i bangkok(frem til i morgen) så skal vi nyte det å være her.
Det er kinesisk nyttår i dag og det innebærer en stor feiring med drager og fyrverkeri. Det blir gøy å se på. Vi visste ikke om det før vi dro, men noen ganger er man skikkelig heldige. Men først er det en obligatorisk tur til «The Reclining Buddha» i Wat Pho tempelet som står på programmet.

Vi er ikke verdens flinkeste til å ta bilder ennå.

Peace.

Hvorfor vi lager reiseblogg

Skrevet av Tonje

Vi har sett mye rundt på reiseblogger og det er en stor overvekt av fantastisk vakre mennesker med helt fantastiske garderober og profesjonelle fotografer som renner inn på feeden. Vi er fantastiske mennesker, men vi er ikke fantastisk vakre mennesker med modellkropper. Klærne vi har tatt med oss på tur er tatt med fordi de er komfortable og anvendelige i varmt vær. I tillegg reiser vi kun med carry-on, slik at det er begrenset hvor mange plagg vi kan ha med oss.
Som et eksempel på hvor uoppnåelige noen av disse menneskene så jeg her om dagen et bilde av et par som var ute og reiste, husker ikke hvor, der de hadde tatt på seg finstasen, han med dress og hun med lang vakker hvit blondekjole. De sto midt inne i en stor grønn åker.. Altså det er et veldig pent bilde, men det er nok ikke et situasjonsbilde. For hvem går egentlig rundt i en åker med lang hvit blondekjole med slør(!!). Dette bildet er for Instagram og intet annet. Tviler på at de har en hobby der de går rundt i en åker i finstasen. I så fall synte jeg synd på alle bøndene som får tråkket ned jordene sine.

Photo by Oliver Sjöström

Slike bilder som dette kommer vi aldri til å klare å gjenskape. Dette er ikke bildet jeg har brukt som eksempel over, av den grunn av at det var et ekte bilde på instagram, mens det jeg brukte lå tilgjengelig til bruk. Greit fantastisk det bilde her også. 

Poenget er ikke å snakke ned mennesker som tar slike bilder, for det er virkelig vakkert å se på og de er flinke til det de driver med. Det vi ønsker å oppnå er å vise en motpol til dette. At helt vanlige mennesker med vanlige kropper også kan dra på fantastiske fine turer og legge ut bilder. Jeg må innrømme at jeg har gått en del runder med meg selv når det kommer til akkurat dette. For både jeg og Jan Robert har hatt et godt forhold med mye god mat. Litt for mye god mat. Vi har begge lagt på en god porsjon fra vi ble sammen, og vi kan nok ikke lenger klassifiseres som normalvektige. En skikkelig kjærestevekt på oss begge. Og jeg vet dette, fordi jeg følger med på media, at mennesker som er større enn det som er helt sunt ofte blir harselert og brukt som syndebukker og politiske midler for å fremme ukjente menneskers syn på vekt og sunnhet. Og jeg vet ikke helt om jeg orker å bli kalt feit ku og at jeg fremmer et usunt syn på overvekt fordi jeg legger ut bilder av min og kjæresten min sin reise. For det er ikke poenget mitt. Jeg vet at jeg er overvektig. Jeg har prøvd å slanke meg mange ganger, men jeg klarer ikke holde motivasjonen lenge nok til å klare det, enda. Og jeg trenger ikke å bli minnet på det av ukjente mennesker som føler de har rett til å kommentere negativt på mitt utseende fordi jeg er tjukk. Og jeg har ingen intensjon av å fremme et usunt kroppsbilde der jeg sier at det er sunt å være tjukk. For det er det ikke. Men dette vet også alle som er tjukke. Alle er fullstendig klar over at de veier for mye og alle de negative effektene av dette.
Poenget mitt er at jeg kan ikke slutte å leve fordi jeg er tjukk. Jeg kan ikke gjemme meg fra resten av menneskeheten fordi jeg spiser for mye mat og er litt for lat. Det kan jeg rett og slett ikke. Jeg har akseptert at jeg nå er tjukk, og det kommer ikke til å endre seg frem til jeg klarer å gå ned i vekt og holde meg der. Men jeg må få lov til å oppleve nye ting og nyte livet frem til jeg kommer til den vekten jeg bør være. Og det er det vi nå gjør. Jeg har brukt mye tid på å akseptere at nå ser jeg slik ut, og hvis noen ikke vil være venn med meg fordi jeg er tjukk så er det deres problem og ikke mitt. Jeg vil ikke være venner med mennesker som tenker slik uansett.

Så vi skal skrive denne bloggen, og legge ut masse bilder. Ikke perfekte modellbilder, men hverdagsbilder av hverdagsfotografer utstyrt med et mobilkamera og en Gopro vi har kjøpt til reisen. Og hvis vi er heldige kanskje inspirere andre mennesker til å leve live sitt uavhengig av kroppsfasong. Selvtillit kommer ikke av å bli tynn eller topptrent, det kommer av aksept for hvem man er og hvem man ønsker å være. 

Og i den forbindelsen vil jeg dele et par nydelige bilder jeg tok før jeg begynte å skrive dette innlegget. Akkurat nå sitter vi på et hostel i Khao san i Bangkok, backpackerparadiset i Bangkok. Litt slitne etter et dårlig natt( vanskelig å sove med to ukjente mennesker på rommet og med hard knirkete seng) og helt uten sminke for min del(Blir jo ikke brun med sminke i ansiktet). Tenkte det er litt kult å ta et par bilder av oss som sitter og jobber med pcene våre. Dette skulle vise seg å være litt vanskeligere enn tenkt.
Her er resultatet:

Andre forsøk ble litt bedre, brukte til og med riktig kamera.

Her fikk vi et litt bedre bilde. Men jeg oppdaget av det sto litt mye greier på bordet som måtte fikses på. Særlig vannmuggen og lysestaken plaget meg, siden de står skeivt med tanke på hverandre. Og ketchupflasker trenger man ikke på et slikt stilig bilde. Så nytt forsøk.

Tredje forsøk funket dårlig med timer.

Her rakk jeg rett og slett ikke å komme meg på plass før bildet ble tatt. Så jeg bare ga opp.

Fjerde bilde og siste bildet ble ganske fint.

Her har jeg ryddet bordet, slik at vi fikk stilige ananas i en kul kurv med på bildet og ingen ketchupflasker eller lysestaker. I tillegg sa jeg til Jan Robert at jeg måtte drikke kaffen min for å se kul ut, og da begynte han å le. Du kan jo se det for deg, jeg setter på timer på 10 sekunder, skynder meg rundt bordet for å sette meg ned før jeg tar opp kaffekoppen med to sekunder igjen på timeren i et forsøk på å se sofistikert og kul ut.

jeg liker veldig godt det siste bildet. Selv om jeg absolutt måtte ha en kaffekopp i hånden, så ser man at det er god stemning mellom oss. Det du ikke ser at 1 sekund etter at bilde er tatt begynner jeg også å le og klarer å sprute litt kaffe utover bordet. Veldig sofistikert må jeg si.

Det skal også nevnes at det er flere bildet tatt enn de som jeg legger ut, men disse fire beskriver godt hvor mye jobb som skal til for å ta et «kult» og stilig bilde. Lurer på hva han i resepsjonen tenkte på da han så meg løpe frem og tilbake mellom bordet og veggen på andre siden. Jeg fikk også testet ut et par filtre på macen. Bildene må jo ha en varm og fin tone. Viktig det.

Tonje

Tja, hostell er kanskje ikke så glamorøst.

2. februar 2019 er en dag jeg og Tonje sent kommer til å glemme. Fy faen.

Av Jan Robert

Vi våknet i våre veldig gode store senger ganske uthvilte og klare for dagen. (Dette var virkelig gode senger i forhold til de sengene vi har nå.) Vi har fått en kjempebra døgnrytme. Jetlag? Næsj. Vi  var ute av senga 07:00. Vi sov begge to som 2 steiner. I går, 1. februar, så var vi på CentralWorld, og det var svært! For svært. Vi spiste noe sterk mat – som førte til en konklusjon om at vi skal holde oss unna sterk mat så langt det lar seg gjøre resten av turen. De do-turene er ikke verdt det ass. Maten er god, men aftermathen er faenmeg noe av det verste jeg har opplevd. Jeg fikk ikke kjøpt meg shorts.

Vi shoppa ingenting faktisk, vi ble tuslende rundt og glo i mange timer. Vi var også på kino inne på kjøpesenteret. Der fikk jeg servert 1L med cola (det var 70% isbiter og 30% cola) i en kopp som ikke fikk plass i koppholderen til setet. Alt i alt så var dette kjøpesenteret ikke helt myntet på meg og Tonje fordi størrelsene på klærne her, de er latterlige. De har KANSKJE large hvis du leter. Jeg må opp i 2-3xl for å få noe over låra mine. Tonje fant en Victoria Secrets-butikk, og ho fant seg et par fine BH-er, men der var det jo det samme. Størrelsene er absolutt ikke vennlige for våre vestlige kroppsfasonger. Ut ifra hva jeg forsto at Tonje sa, så kostet BH-ene rundt 500 kroner i normale størrelser, men da Tonje skulle ha lik BH i sin størrelse, så ble prisene jekka opp til 2500 kroner. KRONER. NOPE. Det er uaktuelt. Det er jo norsk pris, og vi er priviligerte turister. (Tonje korrigerer meg, og forteller at vanlige Bh-er kostet 300-400 kroner, mens den eneste de hadde som nesten passet kostet 800 kroner).

Nå må jeg snakke litt om veien til kjøpesenteret. Kjøpesenteret i seg selv var veldig moderne og sykt fint. Høy standard på alt, og det var veldig bra luft der. Veien dit.. det er en annen historie. Jeg vet at backpacking skal være glamorøst og alt det der, men la meg fortelle deg at alt du har hørt stemmer ikke. Eller, jo det gjør nok det, men disse gode mat-luktene du har hørt om. Æsj. Det er ekkelt. Vemmelig. Forferdelig. Det lukter surt, du ser kjøtt som har vært ferdig stekt og ligget i sola langs en høyt trafikkert vei i flere timer, med mennesker som har gått forbi og sikkert kommet borti maten med alt fra fingre til sekker. De sidene vi har sett av Bangkok hittil har ikke vært spesielt imponerende. Som tidligere nevnt i mitt forrige innlegg, så er ikke områdene her tilrettelagt for gående i det hele tatt. Det er veier overalt, trafikanter som kjører som idioter og jeg forstår uttrykket “Concrete Jungle” ganske godt. Jeg vet ikke om det er blitt brukt om Bangkok før, men la meg fortelle deg at det passer fantastisk bra. Tonje fikk seg en liten stuck da ho holdt på å bli truffet av en scooter som skvatt rundt bak fra en lyktestolpe. Å gå ved siden av hverandre for å leie hender er det bare å glemme. Vi må gå etter hverandre. Hvis ikke så blir vi tuta på.

Nå sitter vi på hostellet vårt rett ved Khao San Road, og her er det kjempekult og området er absolutt et område som må oppleves. Her trives vi veldig godt. Her er det 1 bil, 1 scooter og 1 tuk-tuk per 100 gående – I stedet for omvendt som vi er blitt vandt til i området vi var før,  men kanskje ikke helt bosituasjonen – jeg kommer dit litt senere i innlegget.

Nå vel, som jeg sa, så våknet vi i våre gude-senger igår og var ganske klare for å spise frokost, slappe av litt og sjekke ut av hotellet. Vi var ikke de eneste som skulle sjekke ut, og det var en del kø. Var nok ikke så lurt å vente til siste frist for å sjekke ut, for den køen tok vel gode 20 minutter. Så der sto vi, med sekkene våre på ryggen og ventet på å gå  ut av airconditionen og gå. Vi skulle gå ca 6 km for å komme oss til Khao San Road. Vi hadde egentlig tenkt til å ta en taxi, men vi fant ut at vi tar det stykkevis. Etter gårsdagens flause på å forsøke å finne shorts, så har vi googla litt, og funnet ut at det er noe som heter MBK-center hvor de selger klær helt opp i 7XL. PERFEKT! Dette senteret er ca halvveis på turen, så da går vi i 3 km, tar ei litta avstikker og har drøye 4 km til destinasjon Khao San Road.

Turen til MBK gikk veldig bra. Tonje har fått litt gnagsår og en sykt ekkel blemme på helen sin, men ho er en maskin. Ho tok på seg SOKKER I SANDALENE. I 30+ og luftfuktighet som er høyere enn i toppen av en vannkoker som står på.

Når vi nesten var ved MBK-senteret så kom vi på noe vi opplevde på CentralWorld i går. De sjekket sekkene våre før vi fikk gå inn i går. Da hadde vi bare en liten reise-ransel. I dag så har vi med oss alt vi har med oss. Kjipt hvis vi må ta av oss sekkene for inspeksjon når vi kommer inn her også. Vi diskuterte om vi kanskje bare skulle gønne på og gå rett til Khao San, også gå tilbake, men det fant vi ut etter ca 2 sek betenkningstid at er uaktuelt. Når vi har forlatt denne asfaltjungelen, så tror vi ikke at vi kommer til å dra tilbake med det første, så det hadde vært veldig deilig å bare plukke med det vi trenger, så er vi ferdige med det.

Vi kom til døra og så det vi var redde for. En metall-detektor og en sikkerhetsvakt som sto klar. Vi gikk igjennom og det pep, akkurat som igår. Å nei.

Heldigvis så ble det ikke noe stor ståhei av det. Vakta hadde en håndholdt detektor av noe slag som han bare førte over sekkene våre og sa at vi kunne gå videre. Inne på MBK så skjedde det ikke så veldig mye. Vi fant etasjen vi skulle til, som var toppetasjen. Vi tok oss fra 3. til 4. via rulletrapp, fra 4. til 5. med rulletrapp, men så på vei opp til 6 stoppet jeg rett før rulletrappa. Jeg har høydeskrekk. Vi fant en heis istedenfor. Gelenderet på rulletrappa var sånn ca like høy som livet mitt, og å ta den siste rulletrappa opp var uaktuelt. Vi kom oss opp, jeg fikk kjøpt meg 2 shorts som var ganske digge og kule, vi tok en matbit, og vi fortsatte turen vår. Og for en tur. Den siste etappen var egentlig ganske grei den også, men Tonje stresset litt fordi vi fant ut at det var “giftig” smog i lufta. Så ho pusha tempoet ganske bra. Veien til Khao San var ikke noe annerledes enn de andre veiene vi har opplevd til nå. Asfalt. Biler. Busser. Tuk-tuk. Eksos. Støynivået er så høyt at det ikke går an å prate med hverandre. Vi måtte stoppe opp hvis vi skulle prate.

Obligatorisk bilde av noen tog vi passerte

Når vi til slutt nådde frem til destinasjonen så ble vi fryktelig positive. Det var vel nøyaktig sånn vi hadde sett for oss. Masse mennesker. Kanskje litt mye vestlige mennesker, men det var jo egentlig forventet det også. “Backpack-hub” ga det litt bort. Her var det masse restauranter, spisesteder, massører, jalla-sjapper, apotek, 7-eleven, og egentlig alt vi trenger med mye mer. Området er kjempekult! Masse utesteder. Dette tror vi blir bra. Vi fant frem til hostellet vårt, “Some Rest Hostell”. Dette blir spennende. Jeg ble pessimistisk og negativ sekundet vi kom inn. Ikke fordi det var dårlig standard, uhyggelig personal eller noe sånt. Tvert imot. Han som tok oss i mot var kjempehyggelig, og rommene var som forventet. Køyesenger med 6 soveplasser på et rom med deilig, kald, frisk AC! Jeg er så langt ute av min komfortsone nå at det er ubehagelig. Vi fikk senger på tvers av hverandre fordi de andre var opptatte. Tonje sover nede, til høyre og jeg sover oppe til venstre. Det er bare 1 meter imellom oss, men det er 1 meter for mye for å være helt ærlig. Vi fikk et stor skap med hengelås som har plass til hele ryggsekken vår, så vi føler oss ihvertfall trygge på å låse inn ting. Jeg hadde min runde hvor jeg low-key forsøker å gire opp Tonje på å sjekke ut et hotell i nærheten isteden, men jeg blir litt mer komfortabel ettersom vi sitter og slapper av litt. Klokka var vel rundt 17 da vi hadde fått roet oss ned etter den jævlig lange gåturen, og vi var klare for å dra ut og utforske området. Da vi gikk ut så så vi en eldre kar som satt ute og koste seg på inngangspartiet til hostellet. Sikkert i 60 årene. Asiater. Vi tenkte kanskje at det var eieren eller noe.

Vårt første syn av Khao San. Herregud så mye mennesker.

Vi trengte ikke å gå langt før vi fant et sted vi likte veldig godt. Ølen kostet 40 kroner for en 0.6L av lokaløl, sinnsykt dyrt. Eller.. ikke i Norge, men vi er ikke i Norge. Tror totalprisen på middagen vår ble på drøye 800 Bhat(215 kroner) Det er ikke spesielt dyrt, men det er jo litt dyrt her i Thailand.

Når maten var konsumert, så var vel klokken 20-ish. Vi måtte ta oss en runde og finne noen hygieneartikler og håndkle. Vi fant det et par steder, de skulle ha 450 bhat for 2 håndklær. Litt for dyrt tenkte vi. Det er jo ikke dyrt det heller, men de setter jo prisene opp 1000% fordi vi spør om konkrete ting. Så vi bare droppet det.

Tilbake til hostellet, så var han eldre karen gått hjem, trodde vi. Vi tenkte at vi la oss tidlig. Klokka var vel 2030 ish. Da vi kom til rommet så lå han og sov. Det var visst ikke eieren.

Jeg tror dette blir vårt første og siste besøk på hostell med mindre vi må. Det å legge seg i senga uten å kunne prate sammen fordi det ligger folk og sover er helt rart. Altså, nå har vi prøvd det, og klientellet her er ikke det vi hadde sett for oss i det hele tatt. Vi har møtt noen andre folk som er i vår alder her, men de er ikke spesielt pratsomme. Møtte en kar til frokosten idag, 3. februar, men han forsvant inn i telefonen så fort vi satte oss ned på det ene bordet som er tilgjengelig her. Da dreit vi i han og pratet norsk med hverandre. Hadde kanskje vært lettere hvis vi pratet engelsk. Da kunne jo han lett etter en måte å hoppe inn i samtalen på, men sorry mac. Vi er brautete nordmenn.

Jo, forresten. Håndklær. 60 bhat kostet det oss å leie 2 håndklær vi kan ha så lenge vi oppholder oss her på hostellet. Det er digg, også slipper vi å pakke med oss store håndklær når vi reiser videre. Bagasjeplassen vår er ganske begrenset.

Nå, nøyaktig nå – står det at klokka er 04:30 på PCen, men her er klokka 10:30. Frokosten er spist, og vi har begge sittet og skrevet i ca 1 time. Nå skal vi gå igjennom noen bilder for å se hva vi kan bruke etter vår jakt på å bli instagram-celebreter. Vi får se. Du vet, fame and fortune.

Cya later aligator.

Ja, jeg hadde sovnet.

Jan Robert

Tanker fra de første dagene.

Torsdag 31 Januar.
I går landet vi i Bangkok kl 07.15 lokal tid. Flyturen gitt relativt greit. Jeg hadde en fin og søt kjæreste på ene side og en enslig eldre full mann på den andre. Han var full før vi startet flyturen. Etter takeoff tok det ikke lang tid før han dro opp en liten vinflaske fra en pose han hadde med seg. Okei. Han drakk den opp, og dro opp en til fra denne posen. Jeg begynte å lure på hva mer han hadde i den posen sin. Etter å ha drukket opp det han hadde med seg, bestilte han seg to flasker rødvin på flyet. Drakk også disse opp. Nå var jeg litt interessert i hva som skjedde videre. Kom vi til å få et problem med han? På en 11 timers flytur er det mye som kan skje. Heldigvis var han ikke plagsom.
Litt senere, kanskje 3 timer inn i flyturen reiste han seg opp fra setet, tok med seg posen sin og ble borte i sånn 20 minutter. Hvem tar med seg en pose på do? Regner med det var dit han skulle siden det ikke er så mange andre steder å gjemme seg på et fly. Og like viktig, hva var det i den posen som han måtte ha med seg? Det fant jeg dessverre aldri ut, for han kom tilbake og satt seg noen som om ingenting hadde skjedd. Bestilte i løpet av turen minst 3 vinflasker til og ble ganske sørpe.
Han ble så full at han ikke forsto instruksjoner fra flyvertinnene. Heldigvis plaget han oss ikke. Bortsett fra de gangene jeg uheldigvis så i hans retning og fikk øyekontakt. Da skulle han prate. Gjerne om den kalde krigen og Sovjetunionen. Mens jeg hadde ørepropper i og satt og så på en film.
Bortsett fra dette var det en fin flytur. Da vi endelig landet og gikk av flyet, ble vi møtt av et par mennesker som hadde sånne lapper med navn på. På en av lappene sto navnet til vår kjære fulle venn. Vi var en av de siste til å gå av, og han hadde gått av en stund før oss så jeg tipper han var så full at han ikke la merke til at det sto noen og ventet på han, med hans NAVN på en stor hvit lapp. Jeg håper han får seg en fin tur i Thailand, uansett hva han skal..

Vi kom oss gjennom sikkerhetskontrollen og fant ut av skulle ta toget til sentrum og gå derfra til hotellet. Det var bare 2,5 km å gå( dette angret jeg på ganske fort). Da vi kom ut av stasjonen ble vi møtt med en vegg av fuktighet. 24 grader, overskyet og 67% luftfuktighet er en ganske stor forandring fra 10 minus hjemme i Norge. Selv om det «bare» var 24 grader, var det sinnsykt varmt. Det var ikke engang et eneste vindpust.

Vi kom ut midt i et stort veikryss og luften var proppfull av eksos. Det var ganske ubehagelig å puste inn luften. Det som forundret oss var at over halvparten av menneskene som gikk rundt hadde på seg munnbind. Vi har jo sett at mennesker i Kina bruker munnbind for å beskytte seg for luftforurensingen, men i Bangkok? Det var nytt for oss.
Vi fulgte en ganske trafikkert vei i 2 km før vi gikk inn i en sidevei som jeg vil beskrive som relativt sliten. Vi ble begge litt skeptiske på hvordan hotellet var da vi kom inn i denne sidegaten, men vi holdt håpet oppe. Etter et par hundre meter ser vi en stor hvit og ny bygning med navnet til hotellet vårt, Bangkok palace hotell. Det var nydelig å se. Vi gikk inn på hotellet og det var det aircondition der, takk og lov. Resepsjonen til hotellet var stor og flott, og verdig et 4-stjernes hotell. Vi derimot så ut som 2 stjernes hotell-gjester. Jeg hadde et pent lag med svette over hele kroppen, alle klærne var fuktige og håret lå limt inn til ansiktet. Jeg så ikke ut. Jan Robert derimot, var helt sikkert like svett som meg, men han så relativt fresh ut. Som jeg syntes er litt urettferdig, men jeg er også glad for det, for hadde han sett ut som meg, så er det ikke sikkert vi hadde sluppet inn på hotellet. Hotellet hadde et stort skilt utenfor der det sto at de hadde rett til å nekte hvem som helst å komme inn på hotellet, uten forklaring. Ble litt svett da jeg så det hadde det vært mulig å bli mer svett enn jeg allerede var.

Vi hadde bestilt tidlig innsjekk, som betydde at vi kunne sjekke inn fra kl 10, og ikke kl 15 som det vanligvis var. Kl 09:52 sto vi pesende og slitne ved resepsjonen. Snakk om perfekt timing. Vi ble heldigvis ikke nektet inngang, og vi nærmest løp til rommet, fikk av oss de greit svette klærne, peiste på med aircondition og kastet oss på senga. Etter en dusj ble vi litt mer menneskelige igjen. Problemet var at klokken da var 04:00 Norsk tid. Som vi var stilt etter. Noe særlig soving på flyet ble det heller ikke så vi bestemte oss for å ta en liten lur. Bare 40 minutter, nok til å få slappet litt av, men ikke så mye at vi ødela nattesøvnen. For så voksne har vi blitt at v bryr oss om slikt. Jeg satt på en alarm, og så to til, bare for å være helt sikker. Vi skulle stå opp 12:30 for å spise litt lunsj, for vi var begge ganske sultne da vi la oss.

Jeg våknet rundt kl. 20. Helt uthvilt og i fin form. 7,5 timer for sent. Flott. Mobilen lå på gulvet, så jeg vet ikke hva som skjedde med de alarmene, for de var skrudd av. Noe jeg absolutt ikke husker å ha gjort. Etter et par forsøk klart jeg også å vekke han ved siden av meg. Nå har jo det som ikke skulle ha skjedd skjedd. Vi skulle ikke sove på dagen, for vi skulle jo stille oss etter lokal tid. Nå hadde det gått i dass. Første dagen i Bangkok og vi klarte å sove oss gjennom hele. Poeng til oss. Vi sto opp og gikk ned i restauranten for å spise. Så gikk vi en liten tur ut for å se oss omkring før vi gikk tilbake. Jeg fikk selvfølgelig gnagsår på begge beina, så turen ble litt kortere enn forventet. Det skal jeg ha for å bestille nye sko og ikke gå de inn før vi reiste. Litt skeptiske til om vi klarte å sovne igjen etter den lille nappen fra i tidligere, men det var ikke særlig vanskelig skal jeg si deg.

1.februar
Jeg våknet av meg selv 05:30. Da hadde kroppen fått nok hvile det siste døgnet. Jeg våkner aldri så tidlig, men jeg kan forstå at 14 timers søvn i løpet av et døgn er nok. Jeg snudde meg for å se om Jan Robert var våken, og det var han. Vi begge hadde våknet ganske samtidig. Så vi lå og strakk oss et par timer før vi i 7-tiden gikk ned og spiste frokost. og for en frokost! Helt nydelig. Smakte på en helt nydelig kylling som var et par grader for sterk for meg. Jan Robert merket ingenting, sa han, men jeg mistenker at han merket at det var sterkt men ville bare ikke si det, slik at jeg kunne lide alene. Tårene trillet og jeg sleit virkelig. Ikke hadde de melk tilgjengelig heller, så jeg måtte nøye meg med å prøve å ikke dø. Tror jeg kommer til å slite litt på denne reisen når det kommer til sterk mat. Jeg har prøvd å venne meg til det, men det gjør så vondt. Det er minitortur hver gang noe er litt for sterkt. Og tungen min føles ut som om den brenner. Og den blir helt nummen resten av dagen. Det er ikke verdt det. Får heller unngå sterk mat og alltid bestille supermild mat. Får håpe det holder.

Da vi var kommet tilbake på hotellrommet( for det altfor tidlig å gå ut kl 8 da alt åpner kl 10 eller senere), googlet vi litt om hva som er verdt å se på i Bangkok. Vi har funnet et kjøpesenter vi tenker å dra til, men greit å finne andre ting også. Jeg kommer over en artikkel publisert for 1 time siden som forteller om at 450 skoler i Bangkok har blitt stengt på grunn av giftig(!!) tåke i byen. Målingene i byen har vært skyhøye den siste uken og det er ikke trygt å gå ute. Så da fant vi ut hvorfor alle gikk med munnbind i går. Dette er slike ting jeg gjerne skulle ha vist, med tanke på at jeg har astma og at vi gikk i 30 min i går ved siden av en høyst trafikkert vei. Tydeligvis da i giftig luft. Luften er giftig på grunn av alle utslipp i byen, både eksos, utslipp fra fabrikker som legger seg over byen og mer. Kjempeflott. Jeg har sjekket luftkvaliteten i dag på nett, og i dag er den høy, men ikke lenger giftig som i går. Men mulig jeg må kjøpe meg munnbind jeg også, for å ikke ødelegge lungene eller fremkalle et astmaanfall.

Prøvde å re opp senga på hotellet selv. Tror ikke jeg egner meg som hotellansatt..

Vi dro på kjøpesenteret, Central world. Det er gigantisk, men sinnsykt forvirrende. De hadde både kino og skøytebane på kjøpesenteret. Vi tuslet litt rundt før vi dro på kino. Like greit. Så på Glass som vi likte veldig godt. Jan Robert kjøpte seg en brus og fikk brusen servert i 1 liters-kopp. De pøste på med isbiter, men likevel. Det var standardstørrelsen.

En ting som vi begge har lagt ganske godt merke til i Bangkok så langt er at det lukter vondt over alt. Etter å ha vært på feriesteder i Egypt og Tyrkia er vi vant til at selv om det er varmt, lukter det alltid godt i gatene. Masse god matlukt som strømmer fra restaurantene. Det er i hvert fall sånn jeg husker det. Her i Bangkok lukter gatene skikkelig vondt. maten som lages på gatene, som det er mye av, lukter ikke spesielt innbydende og plutselig går man inn i en sterk kloakklukt før man går inn i en røyken til en kullgrill. Ikke for å glemme at eksoslukt ligger tungt over området. Det er mulig vi har kommet over et litt rart område av byen, med tanke på at vi bor rett ved siden av en ganske trafikkert vei, og for å komme oss noen sted må vi følge bilvei. Men likevel da, tenkte ikke at det skulle lukte sånn her. Vi kan gå rundt og være ganske sultne men ikke ha lyst på mat på grunn av disse luktene. Som er en litt ny opplevelse for oss begge som er veldig glad i mat.

Dette er mine første tanker fra de første dagene. Gleder meg til alt vi kommer til å oppleve fremover.

Tonje

Våre første reisedøgn

Skrevet 1. Februar – backlog

Av Jan Robert

29. januar

Reisen vår startet hos Mathias. Ingen av oss fikk sove noe særlig.. Spenningsnivået var rett og slett for høyt. Vi ventet ganske lenge med å legge oss denne siste kvelden i Oslo fordi vi ventet på at vasemaskinen skulle bli ferdig. Den var ikke ferdig før i 1-tiden på natta. Vi måtte opp i 8 tiden for å spise forkost, lage matpakke og reise til gardermoen. Mens vi ventet var vi stuptrøtte, men det er jo typisk det at da vi først får lagt oss at vi begge blir lys våkne.

Dette skriver jeg mens vi sitter og venter på at telefonene våres skal få litt strøm før vi drar ut i Bangkok. Klokken på dataen sier 05:22, men det er norsk tid. Her er klokka 11:22.

30. januar

Da dagen for avreise kom så gikk ting veldig smertefritt. Vi dro fra Mathias i noe som føltes ut som -20 kuldegrader, men tror “bare” det var -15. Vi hadde ikke på oss noe annet enn en hettegenser, langbukse og joggesko. Tonje hadde på seg en dongerijakke som ho skulle ha med til Thailand. Heldigvis var det ikke langt å gå til trikken. Vi hadde egentlig tenkt til å ta taxi så vi slapp å vente på trikk i så lite klær, men det gikk ganske fint. Trikken kom og vi tok oss ned til jernbanetorget hvor vi gikk for å ta tog til Gardermoen.

Vi var på gardermoen ca klokken 10 den 30. Januar. Der måtte vi vente en god time før vi kunne sjekke inn og gå igjennom sikkerhetskontrollen. Det passet egentlig ganske bra.. både jeg og Tonje var på toalettet en del ganger før vi passerte. Her var det mye nerver og følelser. Vi skulle faktisk forlate Norge i planlagte ca 6 måneder.

Sikkerhetskontrollen gikk smertefritt. Flyet skulle lettet 14:05, men vi måtte vente på en person som var forsinket, så vi var ikke i luften før klokken 15:00 sharp. Tok litt tid før vi faktisk var på rullebanen fordi vi måtte av-ise vingene på flyet før vi taxet bort.

Når vi først var i luften så kunne vi endelig slappe helt av. Vi hadde sagt opp leilighet, pakken sekken for 6 måneder og jeg tror vi har fått med oss alt vi trenger. Flyturen var helt OK med vindusplasser. Personen som satt ytterst på vår rekke var selvfølgelig av typen som ble brydd når vi spurte om han kunne flytte seg når vi skulle strekke på beina eller på toalettbesøk.. men det gikk. Han måtte tonje deale med, fordi ho satt i midten. Han var stupfull hele flyturen, så han bare gryntet litt og flyttet på seg. Vi var heldigvis synkroniserte, så det var ikke mange gangene vi var oppe på vår 11 timers lange reise, men det kom til en punkt hvor skuldrene våre hevet seg igjen. Vi fikk utlevert Immigration-forms av flypersonalet. DET har ikke jeg fylt ut før. Kanskje jeg har gjort det da jeg har reist med bestemor eller Mamma før, men det kan jeg ikke huske, så det gikk en stor chill igjennom ryggen min. Tonje ble veldig stresset ho også. Vesentlig mer stressa enn meg.

31. januar

Vi var Kjempe nervøse da vi gikk igjennom passkontrollen på Bangkok flyplass.. tenk om vi hadde fylt ut noe feil! Det hadde vi ikke.. så det gikk veldig bra det også. Helt til vi møtte på neste voksen-problem.. Hvordan i alle dager skulle vi komme oss fra flyplassen til hotellet vi skulle oppholde oss på? Taxi? Buss? Tog?.. Vi så jo veldig turistaktige ut da vi kom ut i ankomsthallen, så vi ble overfalt av alt mulig rart. Tilbudt taxi til 1400 baht (ca 370 kr). Det er ganske dyrt..eller? Vi har jo ikke satt oss inn i valutakursen. Alt vi visste var at vi hadde tatt ut 5000 baht som vi tenkte var nok i et par dager, men da taxifolka skulle ha 1400 baht for en tur til hotellet, så ble vi litt tvilende, og veldig skeptiske til disse prisene. Vi så jo faktisk ut som turister, og vi vet godt at turister ofte er lette mål. Noen 10-talls minutter senere og samtaler klokere, så kom vi frem til at det lureste var å ta tog inn til sentrum. Det kostet hele 35 Baht per person.. Det er 10 kroner. Tenk litt på det: Taxiene skulle ha 1400 Baht, så fant vi taxi med meter som anslo ca 1800 baht, og tog – 35 baht. Det var en ganske enkel beslutning. Det eneste vi bommet på var å kjøpe billett til feil stasjon. #turist…

Vi gikk av en stasjon for tidlig. Det kostet oss bare 30 minutter ekstra til fots.. men søvndeprimerte som vi var, så gikk det faktisk overraskende bra! Vi vurderte å gå inn igjen og bare kjøpe en billett til neste stasjon, men vi er jo på tur, så vi gikk. Langs en hovedvei. Med fortau. Her møtte vi vår største frykt så langt på vår tur: Å krysse disse mange-felts veiene. Shit.. Vi så ikke noe grønn mann her nei. Her måtte vi følge med på når bilene fikk rødt lys, se oss for 5 ganger og krysse på sikt! Og ta til betraktning at bilene kjører på feil side av veien! Det blir litt mye på en gang. Ikke var det noe folkemengde å følge heller, for alle andre kjørte scooter eller bil.

Google Maps og en datapakke er undervurdert ass.. Det hjalp så mye på å finne frem til hotellet vårt. Vi var trygt fremme klokken 10 på morgenen. Flyet hadde landet rundt 7-tiden, så må innrømme at jeg er ganske imponert av hvor raske vi var fra flyplassen til destinasjonen for dagen.

På plass på rommet så er vi veldig fornøyde med hotellstandarden, men ikke med lokasjonen. Vi skal bare være her i 2 netter før vi sjekker inn på et hostell ved the infamous Khao San Road. Backpack-huben i Bangkok. Vi hadde bare tenkt til å ta en liten nap på rommet før vi gikk for å utforske. Vi la oss ned i 11-12 tiden, så våknet Tonje i 19-tiden, men jeg var ikke mulig å få liv i før 20. Vi tok oss en kjapp tur ut for å spise middag og kjøpe litt snacks, vann og øl. Vi tenkte at vi skulle sitte oppe litt denne kvelden, men vi var begge så trøtte at vi måtte kaste inn håndkleet og legge oss da klokken var omkring 01:00.

1. februar

Nå sitter vi på rommet begge to og bestemte oss for å skrive et slags blogginnlegg eller dagbok hver for oss, mens vi venter på at mobilene våre skal bli fulladet før vi tar fatt på dagen og reiser ut i byen. Frokost ble inntatt klokken 0700 etter at vi våknet i 05:30 tiden. Den tullete døgnrytmen henger litt igjen, men det er deilig. Da kom vi oss opp og får en lang dag! Tror ikke det blir så sent, men hvis vi klarer å holde oss til kvelden kommer, så får vi en normal dag i morgen, 2. februar. Idag har vi tenkt til å besøke CenterWorld-kjøpesenter. Angivelig et av verdens største med 700.000kvm med stuff og over 100 restauranter. Vi er begge food-junkies, og jeg trenger shorts. Den tykke chille-buksen fra Norge er litt mye i en luftfuktighet på 65% og 30 varmegrader. Kanskje vi stikker å sjekker ut en av Buddahene her i byen. Har sett masse bilder av de, og det må vi få med oss. Hadde også vært fett å titta på en skybar. Vet om en, men det skal visst være veldig crowded, og google maps gir den hele 4 dollartegn. Sååå, det kan hende at vi rett og slett må finne en annen, hvis ikke så kan det hende at 6 måneders backpacking blir til en fylletur på det dyreste stedet i bangkok.

Snakkes!

Jan Robert