Tur til Batu caves i Malaysia.

Mens vi var i Malaysia tok vi oss en liten tur til et kjent hinduistisk tempel litt utenfor Kuala Lumpur. Vi hadde funnet det på nettet og tenkte at vi skulle ta oss en liten tur dit. Turen startet veldig bra da sjåføren vår kjørte oss forbi inngangsporten slik at vi ikke trengte å betale inngangspengene på 4 kroner per pers… 4 KRONER. Phew. Glad vi slapp å ruinere oss på det. Vi ble møtt av masse mennesker, overraskende mange duer, og et par aper. Ikke dårlig det. En gigantisk statue sto ved inngangen til trappene som skulle ta oss opp til tempelet.

Her ser dere mennesker, statuen, trappene og duer. Mangler bare aper så hadde alt jeg hittil har beskrevet blitt samlet i ett og samme bilde. Jeg lover å bli bedre til neste gang.

Statuen var så høy at vi sleit med å ta selfie med den..!! Krise. Men det sto ikke på forsøk.

Veldig bra selfie. Liker godt vinkelen som måtte til for å få med hodet til statuen.

Jeg prøvde ikke like hardt. Glemte visst at fokuset ikke skulle være på meg..

Dette er det beste bildet! Her kan dere jo se at vi strekkes oss etter kamera for å få vært med inn i bildet! Dette er vi virkelig gode på.

Som dere ser så er vi knallgode på turistbilder, og særlig de bildene der vi selv skal være med på. Så jeg håper dere føler dere glade for å få være med på denne flotte turen sammen med oss i form av nydelige bilder.

Etter å ha tatt disse flotte bildene var det på tide å klarte opp trappene. Med kombinasjon av Jan Robert sin litt til tiders overveldende høydeskrekk og overraskende bratte og små trappetrinn, satte vi i gang. Eller nesten i hvert fall. Først måtte jeg ta et bilde av trappene fra meitemarkperspektivet. Ikke spør meg hvorfor, jeg tenkte det kunne bli kult der og da.

«Ååh, se så fine slitte og nedgåtte trappetrinnene. Dette blir sikkert et bra bilde»- Tonje, 2019.

Turen opp var egentlig ganske problemfri. Så lenge vi ikke så oss tilbake. Et feil trinn, og man ruller ned alle trappene og tar med seg både mennesker og aper på veien ned.

Det var en del aper som lekte, sloss og bodde(?) der, så vi måtte passe oss litt for de. Men de brydde seg ikke en dritt om oss, vi hadde ikke mat med oss, vi hadde ikke noe dyrt utstyr de kunne stjele og ødelegge, og vi valgte å ikke sloss med de for å sitte der de satt. Så de lot oss være i fred.

Aper som aper rundt. hø hø

Men jeg må nesten få si at det ble en del ganske så flotte bilder. Vi syntes det er ganske kult at noen har malt hvert trappetrinn i hver sin forskjellige farge. Ingen av trappetrinnene hadde samme farge på disse trappene. Kult at det er gjort, glad det ikke var vi som måtte dra til malingsbutikken og kjøpe 300 forskjellige malingsspann kun for å male ett trappetrinn. Ikke minst bære de malingspannene opp og ned. Jeg lurer på hva de gjorde med resten av malingen. Det er nok et mysterium vi aldri får svar på. Men det er kult! Så takk til deg, trappemaler, som har giddet å gjort dette slik at vi får kule bilder vi kan skryte av. ❤

Her er beviset på at vi gikk opp selv og ikke betalte noen for å bære oss opp. Selv om det var en million grader og tusen prosent luftfuktighet, så hadde vi på oss langbukse for å vise respekt. Det sto det på google at vi skulle ha, og vi følger google.

Her er det en annen trappemaler som har vært lat. Han gadd ikke å male trappene i forskjellige farger. Han blir ikke månedens ansatt for å si det sånn. Men han får plusspoeng for å ha valgt veldig sterke farger.

På toppen av trappene. Vi overlevde. Her er beviset.

Vi kom oss til toppen! Høydeskrekken stoppet ikke det supermennesket der!

Inne i hulen var det et fint tempel. Vi visste ikke helt hva vi skulle gjøre, så vi tok et bilde av det og gikk videre.

Fargerikt tempel med en godt plassert søppelkasse foran, bare for å forsikre oss om at bildet blir litt ekstra stygt. Jeg tror han fyren ber til tempelet. Men er ikke sikker. Spurte han ikke.

Men jeg må nesten si at jeg elsker påfulgene som står ved siden av tempelet. De sto over alt inne i hulen, og de var så sassy. De var malt med så mye sass at jeg døde litt. Tror det er mitt nye spirit-animal.

Se på de øynene. Det er øyne som sier «I don’t give a fuck», blandet med et hint av disapproval. Denne påfulgen dømmer deg fra topp til tå samtidig som den ikke bryr seg om deg. Jeg er imponert.

Klokken fire begynte noen bjeller å ringe og det var visst tid for et rituale. Jeg skal prøve å kort forklare hvordan vi opplevde ritualet:

Det besto av fire menn der en hentet vann og melk i bøtter , en helte bøttene med vannet og melken over en slags statue, en gikk rundt med et stearinslys og satte det fra seg forskjellige steder, og den siste ringte med en bjelle. Og det var det de gjorde. Vi skjønte ingen ting. Bortsett fra at statuen skulle ha melk over seg, og så vaskes med vann, før den fikk mer melk over seg, før det måtte vaskes av igjen med mer vann. Så ble den gnidd inn med aske, før det også måtte vaskes av igjen med vann.

Det var en spesiell ting, men det var også litt koselig å se på. Bortsett fra mannen med bjella, han kunne gjerne godt og lagt seg for vår del. Det er begrenset hvor lenge man har lyst å høre på bjelleklang, inne i en hule, med ekko.

Statuen de helte vann og melk over var ikke statuen som står helt foran, selv om det kunne vært logisk. Det var det spydet som står øverst. Jeg skulle ønske jeg forsto hva det betydde, men ingen snakket engelsk, så fikk dessverre ikke mulighet til det. Men jeg tipper det er viktig.

Det satt troende med foldede hender og ba under ritualet. Det var noen damer i helt nydelige tradisjonelle drakter som ba, men de tok jeg ikke bilde av.

Det som vi derimot forsto, var da en av mennene fra ritualet kom ned, tok med seg aske og puttet det i pannen vår. Alle som var til stedet fikk et slikt merke. Det var ganske koselig. Og grunnen til at vi forsto at det var koselig var at det kom en mann bort og sa at det var for «good luck». Og det sier man jo ikke nei til.

Lykke til videre på ferden. Takk for det ❤

Da var vårt opphold i Batu caves over, og vi dro fornøyde videre.

Jan Robert likte ikke følelsen av aske i ansiktet, så det ble fort borte for han. Jeg rocket stilen frem til prikken svettet seg selv bort. Som ikke tok veldig lang tid i den varmen og luftfuktigheten. Kanskje et kvarter.