Tur til Batu caves i Malaysia.

Mens vi var i Malaysia tok vi oss en liten tur til et kjent hinduistisk tempel litt utenfor Kuala Lumpur. Vi hadde funnet det på nettet og tenkte at vi skulle ta oss en liten tur dit. Turen startet veldig bra da sjåføren vår kjørte oss forbi inngangsporten slik at vi ikke trengte å betale inngangspengene på 4 kroner per pers… 4 KRONER. Phew. Glad vi slapp å ruinere oss på det. Vi ble møtt av masse mennesker, overraskende mange duer, og et par aper. Ikke dårlig det. En gigantisk statue sto ved inngangen til trappene som skulle ta oss opp til tempelet.

Her ser dere mennesker, statuen, trappene og duer. Mangler bare aper så hadde alt jeg hittil har beskrevet blitt samlet i ett og samme bilde. Jeg lover å bli bedre til neste gang.

Statuen var så høy at vi sleit med å ta selfie med den..!! Krise. Men det sto ikke på forsøk.

Veldig bra selfie. Liker godt vinkelen som måtte til for å få med hodet til statuen.

Jeg prøvde ikke like hardt. Glemte visst at fokuset ikke skulle være på meg..

Dette er det beste bildet! Her kan dere jo se at vi strekkes oss etter kamera for å få vært med inn i bildet! Dette er vi virkelig gode på.

Som dere ser så er vi knallgode på turistbilder, og særlig de bildene der vi selv skal være med på. Så jeg håper dere føler dere glade for å få være med på denne flotte turen sammen med oss i form av nydelige bilder.

Etter å ha tatt disse flotte bildene var det på tide å klarte opp trappene. Med kombinasjon av Jan Robert sin litt til tiders overveldende høydeskrekk og overraskende bratte og små trappetrinn, satte vi i gang. Eller nesten i hvert fall. Først måtte jeg ta et bilde av trappene fra meitemarkperspektivet. Ikke spør meg hvorfor, jeg tenkte det kunne bli kult der og da.

«Ååh, se så fine slitte og nedgåtte trappetrinnene. Dette blir sikkert et bra bilde»- Tonje, 2019.

Turen opp var egentlig ganske problemfri. Så lenge vi ikke så oss tilbake. Et feil trinn, og man ruller ned alle trappene og tar med seg både mennesker og aper på veien ned.

Det var en del aper som lekte, sloss og bodde(?) der, så vi måtte passe oss litt for de. Men de brydde seg ikke en dritt om oss, vi hadde ikke mat med oss, vi hadde ikke noe dyrt utstyr de kunne stjele og ødelegge, og vi valgte å ikke sloss med de for å sitte der de satt. Så de lot oss være i fred.

Aper som aper rundt. hø hø

Men jeg må nesten få si at det ble en del ganske så flotte bilder. Vi syntes det er ganske kult at noen har malt hvert trappetrinn i hver sin forskjellige farge. Ingen av trappetrinnene hadde samme farge på disse trappene. Kult at det er gjort, glad det ikke var vi som måtte dra til malingsbutikken og kjøpe 300 forskjellige malingsspann kun for å male ett trappetrinn. Ikke minst bære de malingspannene opp og ned. Jeg lurer på hva de gjorde med resten av malingen. Det er nok et mysterium vi aldri får svar på. Men det er kult! Så takk til deg, trappemaler, som har giddet å gjort dette slik at vi får kule bilder vi kan skryte av. ❤

Her er beviset på at vi gikk opp selv og ikke betalte noen for å bære oss opp. Selv om det var en million grader og tusen prosent luftfuktighet, så hadde vi på oss langbukse for å vise respekt. Det sto det på google at vi skulle ha, og vi følger google.

Her er det en annen trappemaler som har vært lat. Han gadd ikke å male trappene i forskjellige farger. Han blir ikke månedens ansatt for å si det sånn. Men han får plusspoeng for å ha valgt veldig sterke farger.

På toppen av trappene. Vi overlevde. Her er beviset.

Vi kom oss til toppen! Høydeskrekken stoppet ikke det supermennesket der!

Inne i hulen var det et fint tempel. Vi visste ikke helt hva vi skulle gjøre, så vi tok et bilde av det og gikk videre.

Fargerikt tempel med en godt plassert søppelkasse foran, bare for å forsikre oss om at bildet blir litt ekstra stygt. Jeg tror han fyren ber til tempelet. Men er ikke sikker. Spurte han ikke.

Men jeg må nesten si at jeg elsker påfulgene som står ved siden av tempelet. De sto over alt inne i hulen, og de var så sassy. De var malt med så mye sass at jeg døde litt. Tror det er mitt nye spirit-animal.

Se på de øynene. Det er øyne som sier «I don’t give a fuck», blandet med et hint av disapproval. Denne påfulgen dømmer deg fra topp til tå samtidig som den ikke bryr seg om deg. Jeg er imponert.

Klokken fire begynte noen bjeller å ringe og det var visst tid for et rituale. Jeg skal prøve å kort forklare hvordan vi opplevde ritualet:

Det besto av fire menn der en hentet vann og melk i bøtter , en helte bøttene med vannet og melken over en slags statue, en gikk rundt med et stearinslys og satte det fra seg forskjellige steder, og den siste ringte med en bjelle. Og det var det de gjorde. Vi skjønte ingen ting. Bortsett fra at statuen skulle ha melk over seg, og så vaskes med vann, før den fikk mer melk over seg, før det måtte vaskes av igjen med mer vann. Så ble den gnidd inn med aske, før det også måtte vaskes av igjen med vann.

Det var en spesiell ting, men det var også litt koselig å se på. Bortsett fra mannen med bjella, han kunne gjerne godt og lagt seg for vår del. Det er begrenset hvor lenge man har lyst å høre på bjelleklang, inne i en hule, med ekko.

Statuen de helte vann og melk over var ikke statuen som står helt foran, selv om det kunne vært logisk. Det var det spydet som står øverst. Jeg skulle ønske jeg forsto hva det betydde, men ingen snakket engelsk, så fikk dessverre ikke mulighet til det. Men jeg tipper det er viktig.

Det satt troende med foldede hender og ba under ritualet. Det var noen damer i helt nydelige tradisjonelle drakter som ba, men de tok jeg ikke bilde av.

Det som vi derimot forsto, var da en av mennene fra ritualet kom ned, tok med seg aske og puttet det i pannen vår. Alle som var til stedet fikk et slikt merke. Det var ganske koselig. Og grunnen til at vi forsto at det var koselig var at det kom en mann bort og sa at det var for «good luck». Og det sier man jo ikke nei til.

Lykke til videre på ferden. Takk for det ❤

Da var vårt opphold i Batu caves over, og vi dro fornøyde videre.

Jan Robert likte ikke følelsen av aske i ansiktet, så det ble fort borte for han. Jeg rocket stilen frem til prikken svettet seg selv bort. Som ikke tok veldig lang tid i den varmen og luftfuktigheten. Kanskje et kvarter.

Tilbakeblikk på Kuala Lumpur.

Vi var i Kuala Lumpur i Malaysia fra 28 februar til 15. mars. Da hadde vi vært en måned i Thailand først. Kuala Lumpur ble vårt første møte med en ordentlig moderne storby. Vi har begge snakket om det i ettertid, at etter å ha sett den flotte byen med alle de skyskraperne byen hadde, så blekner Hong Kong og til og med Tokyo i forhold. Det var overveldende og flott.

Dette bildet sier så mye om hvor massiv og høy denne byen virkelig er.

Det var konstant 30 grader – minst, og med en luftfuktighet på 70% så var det varmt. De var et ganske interessant fenomen som visst var vanlig i Kuala Lumpur, og det var at det var meldt regn og lyn og torden hver dag vi var der. Det var sol eller overskyet på morgenen, men hver dag fra kl 16-18 var det meldt regn og lyn og torden. Hver eneste dag. Det har vel noe å gjøre med luftfuktigheten og temperaturen å gjøre. Og det regnet og tordnet hver dag mellom 16-18, uten unntak. Så vi planla dagen dertil. Skulle vi gjøre noe var det lurt å unngå de to timene, for da var det lurt å komme seg under tak.

En av de første dagene våre i byen var vi ikke klar over at dette var en konstant faktor, så vi så på værmeldingen og bare, jaja, det ordner seg. Vi var turister i en stor park ved siden av et massivt kjøpesenter, og heldigvis satt vi og spiste lunsj da himmelen åpnet seg og det begynte å bøtte ned.

Litt dårlig kvalitet på bildet, men det har lagt seg en god cm med regn på bakken etter bare ti min med regn.

Hele himmelen er grå på grunn av alt regnet.

Det regnet vel i godt over en halvtime – time før det begynte å roe seg ned. Tordenværet kom ganske fort etter at regnværet begynte, og fy søren som det lynte! Det føltes som om alle bygningene rundt oss ble truffet av lyn. Det var en intens time å sitte under tak og se på alt regnet. Og det beste må vi nesten innrømme at var det at vi satt og ned og bestilte oss litt mat og en øl, og da regnværet kom ble det kaos utenfor. Alle andre som fortsatt var i parken begynte å løpe under tak, og restauranten vi satt på ble fort full. Så vi satt og så på at andre turister løp frem og tilbake, kliss våte. V trakk virkelig det lengste strået akkurat da.

Og etter at regnet og tordneværet hadde gitt seg, var det som om det aldri hadde skjedd og det regnet ikke noe mer den dagen. Ganske sprøtt å oppleve noe slikt.

Dette er et bilde tatt senere samme kveld, på samme sted. Med et lite pent lysshow.

Helt nydelige farger! Dette bildet er ikke på noen som helst måte manipulert, så de fargene var virkelig så sterke!

Den neste dagen gikk vi en tur i skogen. Bokstavelig talt. Det var en Eco forest park midt i byen, som jeg selvfølgelig ville se. Jan Robert Var litt sånn det er en park, men jaja la oss dra.

Det han ikke visste var at det var sånne hengebruer i parken. Og det ble lovet at det bodde aper der, selv om vi ikke så en eneste en. Men hengebruene fant vi. Vi kom oss litt sent ut, og var ikke ved parken før i 15-tiden, altså en time før det plutselig kunne begynne å regne og tordne. Og det sto ved inngangen til parken at det er på egen ansvar å gå inn i parken og at det uvær kan det skje uhell da alt blir glatt og skummelt. Men vi vettu, vikinger fra Norge, vi er ikke redd for litt uvær. Eller jo, vi var faktisk ganske engstelige for at det skulle hølje ned med vi var midt i en ukjent skog, selv om den var liten og midt i byen. Den var stor nok til å gå seg litt vill i.

Se han koser seg på hengebrua. Ikke noe problem. Alt under kontroll. Legg merke til hvor godt hendene hans holder seg fast i «rekkverket». Kos.
Hva jeg ikke drar den stakkars fyren med på.

Det gikk bedre etter hvert, var ganske solide bruer, og det var ikke så altfor høyt opp fra bakken. Nok til å brekke et par bein hvis man faller ned, men man skal jo ikke falle ned.

Han er litt fornøyd da. Bittelitt.

Vi slapp unna regnet heldigvis, og kom oss til toppen av parken. Og på toppen av parken var det et opp ned hus! Det var ganske kult. Så det måtte vi selvfølgelig gå inn i.

Må jo posere som den ballerinaen jeg er.

Hele huset var bygd opp ned, og alle rommene var opp ned. Jan Robert var ikke opp ned.

Jeg vil ha kjelen. Gi meg kjelen!

Og mens vi var inne i det huset begynte det å regne..

Verdens beste Photoshoot

I forrige innlegg fortalte jeg om evighetsbassenget og hvordan vi badet der en gang.

Jeg skal innrømme noe for dere nå, jeg badet i det bassenget en gang til!

Dagen vi skulle dra innså jeg at vi ikke hadde tatt de obligatorisk Instagrambildene man tar i sånne evighetsbasseng! Du vet, de bildene der et vakkert menneske stirret ut over horisonten i hvit bikini og brun hud, mens deler av den topptrente kroppen kommer til syne under vann!

Jeg kan ikke være noe dårligere, så det skulle jeg også ha. Med noen modifikasjoner da. Ikke har jeg hvit bikini og ikke er jeg særlig brun. Kroppen er koselig og myk, men ikke særlig trent.

Min flotte bikini gikk i stykker andre uken på reisen, så treningsbh får duge. Altså ting er bra nok! Bildene vil jeg ha uansett!

Så to timer før vi måtte sjekke ut, uten at vi hadde pakket noe som helst, og med en litt bestemt hodepine fra gårsdagen, dro jeg med meg en ganske morragretten (!) Jan Robert opp til bassenget for en photoshoot!

Jeg prøvde å ta bilder av han også, men han nektet å gå i bassenget! Noe som er ironisk siden han var sur som en padde og som alle vet lever padder i vann.. nei vent det er frosker det?! Eller.. æsj, lenge siden jeg hadde naturfag! Men dere skjønner poenget!

Pro-Tips til alle som kjenner oss, ikke dra med dere Jan Robert på tullete ting tidlig på morgenen hvis han ikke har sovet mer enn fem timer og er litt fyllesjuk!

Men hei, han ble med opp!

Det var er par grynt i heisen og en litt anklagende stemme som spurte hvorfor jeg ikke kunne tatt disse bildene FØR samme dagen vi måtte sjekke ut, men jeg ignorere det og gikk glad og fornøyd ut av heisen! Kle for flotte bilder med en flott utsikt!

Bare husk det at Jan Robert var trøtt og sur når han tok bildene! Og han tok kun ti bilder, og da var han ferdig. Ingen flere bilder! Så jeg så ikke resultatet før vi var tilbake i leiligheten.

For jeg tror virkelig ikke at vi hadde helt samme tanke på hvordan bildene skulle ende opp med å se ut!

Utganspunktet er ikke dårlig, men jeg hadde satt pris på om han kunne ventet til ho dama hadde gått forbi! Det at jeg stirret tankefullt ut over horisonten kommer liksom ikke godt nok frem når det er TO andre mennesker i vannet! Jeg sto opp tidlig for å slippe at andre mennesker var i bassenget, men jeg må nok innse at det å stå på kl ti virkelig ikke er så tidlig likevel.

Neste bilde er ikke veldig mye bedre:

Her har Jan Robert prøvd å få med tv-tårnet på bildet. Ikke en dårlig tanke, men her er ho dama igjen! Kunne han ikke ventet til hun svømte forbi?

Men…

Det siste bilde tar kaka. Her har han ikke prøvd engang!

Ser dere hvor jeg er? Heeeelt til høyre i bildet! Absolutt ikke på noen måte i fokus! Men hei, tvillingtårnene er med! Og ikke glem at vi fikk med en photoshoot i vårt bilde, en photoshoot der noen faktisk tar fine bilder av andre!

Jeg elsker kjæresten min, men jeg skal passe på å aldri vekke han for tidlig for å bli med på photoshoot igjen den surpompen.

Men jeg må innrømme det at hadde han ikke vært så sur som han var, hadde vi heller aldri fått så kolossalt dårlige bilder som disse. Og det hadde ikke vært like morsomt i ettertid!

Så kanskje jeg faktisk skal irritere han litt oftere, slik at disse situasjonene oppstår?

Jeg skal tenke på det!