Skulle ønske grunnen til at blogginnlegget kommer sent er fordi vi har opplevd så sinnsykt mye fantastisk at vi ikke har hatt tid til å skrive. Det hadde vært fint! Realiteten er noe litt annet. Vi har vært syke. Så syke at vi så vidt har orket å sitte oppreist. Nesten som at vi har dratt oss rundt med albuene på gulvet fordi vi er så slitne. Litt som en zombie uten bein. Ja vi har rett og slett vært zombier. Ikke har vi hatt fungerende hjerner heller. Vandret meningsløst på rommet uten å skjønne hvordan man åpner døra. Så vidt vi har overlevd.
Vi er jo vaksinerte i hodet og rævva, så vi trodde ikke vi skulle bli syke, i hvert fall ikke så fort. Og hva tror dere vi ble smittet av? Den ene tingen man ikke kan vaksinere seg mot…
Forkjølelse.
Og ikke en liten søt forkjølelse, med litt tett i nesa og litt vondt i halsen. Neida… Vi fikk full pakke. Tett i hele trynet, feber med både frostrier og svettetokter, kroppen som betong og en skikkelig stygg hoste. En hoste som høres ut som en flodhest på steroider. Ikke særlig vakkert å høre på!
På flyturen ned merket jeg at jeg begynte å bli litt tett i nesa og litt ekstra sliten. oh oh. Vi kom ned til hotellet og jeg var helt utslitt. Første dagen på en fantastisk ferieøy, og jeg orket ikke gå lenger enn til hotellrestauranten for å spise middag. Heldigvis var det veldig god mat på hotellet. Glemte selvfølgelig å ta bilder av maten, så dere får forestille dere en god middag på sydenrestaurant.
Dette er det beste bildet jeg fant på de 2 minuttene jeg orket lete. Vi har forøvrig ikke smakt på kokosnøttene her nede enda heller. Sløve mennesker. Photo by Artem Bali on Pexels.com
Tilbake på rommet var det rett i seng. Aircondition på en deilig 25 grader og en lett sydendyne. Jan Robert var ikke enda blitt syk, så han sov som et vanlig menneske, men passende mengde soveklær. Jeg derimot, måtte opp midt på natta og ta på meg shorts, joggebukse, t-skjorte og hettegenser med hetta trukket godt over hodet. Jeg holdt på å fryse ihjel i 25 grader. Tipper det så passe dumt ut. Den natta sov jeg særdeles dårlig, med hostekuler hver gang jeg snudde meg, feberfantasier og med en kropp som en istapp. Stakkars meg.
Her spiser vi middag på rommet fordi jeg ikke orket å dra ut på restaurant.
Se så frisk jeg ser ut.Look at me!Love my life.
Jan Robert satte meg i kjærestekarantene, som betyr null kyssing. Hvis jeg var heldig fikk jeg en klem. Han ville virkelig ikke bli syk. Så hva tror dere skjedde?
Jeg begynte å bli friskere og Jan Robert begynte å bli sykere. Jeg skal ikke påstå at jeg koste meg da han også begynte å bli syk men.. Det er litt digg. Det fortjener han for å ha satt meg i kjærestekarantene..
Jeg fikk mer energi og litt mer livsgnist, mens han ble mer og mer som en dødssyk mann. Han fikk akkurat de samme symptomene som meg, minus den stygge hosten. Den slapp han unna. Men vi må ikke glemme at han er en mann, og han blir jo mye sykere enn meg selv om vi gikk gjennom akkurat det samme. Så han hadde det nok 10 000 ganger verre enn meg stakkars. Den derre hersens mannsyken.
En døende mann ❤
I natt sov jeg i vanlige soveklær, mens Jan Robert lå med langbukse og hettegenser. Vi byttet hotell mens vi begge var litt oppegående, jeg snart frisk og han snart syk, og det nye hotellrommet var en stor oppgradering til det forrige. Her har vi regndusj og badekar. Så han har litt bedre kår å være syk i. Hvis det er noe trøst.
Så i dag er jeg i stand til å skrive et blogginnlegg, mens Jan Robert ligger ved siden av meg og sover. Stakkars liten.
Men når sant skal sies så begynner Jan Robert å bli litt bedre han også. I dag orket han til og med å bli med ned for å spise frokost!! Og vi har en helt nydelig bassengkant på hotellet. Så så fort vi blir litt bedre skal vi sole oss og ha det flott ved bassengkanten.
Så en rask oppsummering av Phuket hittil: fine hotellrom, gode senger, effektiv AC, forkjølelse.
Dette backpackerlivet er noe underlige greier. Vi har egentlig ikke sett for oss at vi er backpackere, men to mennesker som reiser rundt i Asia.. Med kun håndbagasje.. Som strengt tatt er definisjonen av å være en backpacker. Så vi er faktisk backpackere. Kult for oss. Vi har nå vært i Bangkok i 5 dager, og hittil er vi ikke helt sikre på hva vi syntes. De to første dagene bodde vi på et hotell ganske usentralt med tanke på hvor all morroa forgår. Så dro vi til Khao San Road, som er kjent for å være et backpackerparadis. Men hva var det egentlig vi forventet oss? Masse glade og utadvendte reisende mennesker som alle snakket med hverandre mens vi opplevde helt fantastiske ting. Det skulle bli så lett å bli kjent med nye mennesker, som visste akkurat hvor man burde dra og tok tok oss med på masse rare og spennende eventyr. Det vi ikke tenkte like mye på er det faktumet at man ikke endrer personlighet selv om man reiser til ett nytt land. Og vi er fortsatt nordmenn.. Som er glad i prate med mennesker man kjenner. Ikke tilfeldige mennesker man ikke har noe til felles med. Bortsett fra at de har en sekk på ryggen og lite penger. Som absolutt alle som bor i dette området har. Så hvordan skal vi møte mennesker?
Sitteområdet på hostellet. Som du ser er det ikke noen andre her.
Hostellet vi bor på er ikke et sosial sted. Virkelig ikke et sted å møte nye mennesker. Vi har møtt et par stykker mens vi har bodd her, men det er enten på badet eller på vei ut døren. Ikke et sosialt mekka for å si det sånn. Og jeg slår ikke av en prat gjennom døra mens en tysker sitter på do. Så utadvendt er jeg virkelig ikke. Så hostellet er no go. Som er virkelig synd, for finnes det et bedre sted å bli kjent med noen enn over en felles frokost på morgenen. Tviler. Og det var jo det som skulle være vår beste sjangse. For alle vet at hosteller er supersosiale og the place to be.. Bare ikke det hostellet vi valgte.
Så hva nå. Første dagen var vi utslitte og la oss kl 20, møtte ingen. Andre dagen i Khao San stakk vi ut og satt oss på en ledig plass på en hjemmelaget bar i gata. Det er et hav av mennesker over alt, og musikken strømmer fra digre høyttalere som konkurrerer med de like store høyttalerne over veien om hvem som kan spille høyest musikk. Og gjerne trap-musikk. Som er sinnsykt slitsomt å høre på når det spilles på tusen desibel. Ikke at jeg aner hvor høyt tusen desibel egentlig er, men tipper det er høyt nok til at folk skjønner poenget mitt. Hadde det vært opp til meg hadde all trap-musikk blitt spilt på 0 desibel. For alltid. Passe volum for en slik sjanger.
Khao San Road. Stappfullt av turister. Får dessverre ikke lagt opp video her, den kommer på Instagram.
Denne reisen tvinger oss begge ut av komfortsonen, men jeg tror det er verre for Jan Robert enn det er for meg. Jeg har alltid vært utadvendt og er ikke like redd for å ta kontakt med ukjente mennesker. Jan Robert var ganske så ukomfortabel da vi satt oss ned på et langbord med to andre mennesker på andre enden av bordet. Det var 3 stoler i mellom oss på hver side, men likevel var det litt for nærme fordi vi delte samme bord.. Så etter fiaskoen av å bli kjent med mennesker på hostellet, skjønte jeg fort at dette ble helt og holdent opp til meg. Kom ikke til å få noe hjelp fra den pysen der.
Vi flyttet oss til en annen bar og satt oss på et langbord helt for oss selv. Tok en øl og lurte litt på hva nå? Vi drakk opp ølen og kjøpte en til. Da ble det litt enklere. Det satt to kanadiere på bordet bak oss som var rundt vår alder. Jeg spurte Jan Robert om vi skulle spørre om de ville sitte med oss, men han turte ikke. Det han sa var at nå går jeg på do, og hvis de sitter her når jeg kommer tilbake er det bra, men det får du fikse. Og så gikk han. Jeg hadde jo fått i meg snart to øl innabords så det var ikke like skummelt lenger å ta kontakt. Jeg fikk øyekontakt og gestikulerte med litt klumsete bevegelser om de ville sitte med oss. De svarte nei.
Neida, de svarte ja, og kom og satte seg ved siden av meg. Vi introduserte oss for hverandre og prøvde å ha en samtale. Det eneste problemet var jo den tidligere nevnte musikken på 5 milliarder desibel som kom fra absolutt alle kanter.
I tillegg er det det faktumet at to nordmenn som ikke snakker engelsk til vanlig plutselig skal holde en samtale gående, på engelsk, med mennesker som faktisk snakker engelsk. Med litt leting etter ord og bakgrunnsstøy så høy at alle talefeil ble maskert, gikk det ganske bra. Så nå hadde vi blitt kjent med to mennesker. Det er bra. Vi snakker litt mer med de og finner ut at de skal dra neste dag.. Så det var jo det vennskapet. Da må vi fader meg ut og finne enda flere mennesker å snakke med..
Heldigvis er vi så heldige at vi reisen sammen. Hvis vi ikke møter andre mennesker gjør det virkelig ikke så mye fordi vi har hverandre. Hadde jeg reist alene tror jeg at jeg hadde reist hjem igjen relativt fort. Det er for annerledes og ukjent for meg. Alt jeg har hørt om backpackerlivet er at det er så fantastisk og utfordrende og spennende og en opplevelse for livet. Og jeg tviler virkelig ikke. Men det samme kan jeg si om den gangen jeg fikk matforgiftning i Norge. Ikke at det er fantastisk og spennende, men at det er utfordrende og en opplevelse for livet. For slikt glemmer man aldri. Hver gang noen snakker om en slik opplevelse kan jeg relatere og samtalene blir ofte ganske morsomme. Og jeg har hatt overraskende mange hyggelige samtaler om matforgiftning( for å ikke gå i detaljer) etter det grusomme døgnet. Men det betyr ikke at jeg ønsker meg matforgiftning igjen. Nei takk. Akkurat nå er det litt sånn jeg føler det om backpacking. Vi får uendelig skryterett for resten av livet og vi kan slenge oss med i klubben av interessante mennesker som legger alt igjen hjemme og drar på en lang reise. Men jeg er ikke helt sikker på om det er nok. Vi har ikke gitt opp, absolutt ikke, men det neste stedet vi skal til er et strandparadis. Der vi tenker å late oss på strendene, bade i den varme sjøen og drikke rett fra kokosnøtter. Der vi skal ha eget rom med senger som ikke har dyr i seg( Den ene kanadieren vi møtte fikk lus dagen etter vi møtte de og han andre fikk diare). Det er ikke helt det vi har lyst på. Hadde det som barn, det holder. Så jeg tror vi begge er ganske enige om at litt høyere standard og litt mer avslapping er tingen for oss. Mer paradis og litt mindre eksos og mas.
Hun hadde lus.. Ser at min sladding er litt dårlig. Ordner seg nok, ingen som vet hvem de er uansett.
Men så lenge vi er i bangkok(frem til i morgen) så skal vi nyte det å være her.
Det er kinesisk nyttår i dag og det innebærer en stor feiring med drager og fyrverkeri. Det blir gøy å se på. Vi visste ikke om det før vi dro, men noen ganger er man skikkelig heldige. Men først er det en obligatorisk tur til «The Reclining Buddha» i Wat Pho tempelet som står på programmet.
Vi er ikke verdens flinkeste til å ta bilder ennå.
Torsdag 31 Januar. I går landet vi i Bangkok kl 07.15 lokal tid. Flyturen gitt relativt greit. Jeg hadde en fin og søt kjæreste på ene side og en enslig eldre full mann på den andre. Han var full før vi startet flyturen. Etter takeoff tok det ikke lang tid før han dro opp en liten vinflaske fra en pose han hadde med seg. Okei. Han drakk den opp, og dro opp en til fra denne posen. Jeg begynte å lure på hva mer han hadde i den posen sin. Etter å ha drukket opp det han hadde med seg, bestilte han seg to flasker rødvin på flyet. Drakk også disse opp. Nå var jeg litt interessert i hva som skjedde videre. Kom vi til å få et problem med han? På en 11 timers flytur er det mye som kan skje. Heldigvis var han ikke plagsom. Litt senere, kanskje 3 timer inn i flyturen reiste han seg opp fra setet, tok med seg posen sin og ble borte i sånn 20 minutter. Hvem tar med seg en pose på do? Regner med det var dit han skulle siden det ikke er så mange andre steder å gjemme seg på et fly. Og like viktig, hva var det i den posen som han måtte ha med seg? Det fant jeg dessverre aldri ut, for han kom tilbake og satt seg noen som om ingenting hadde skjedd. Bestilte i løpet av turen minst 3 vinflasker til og ble ganske sørpe. Han ble så full at han ikke forsto instruksjoner fra flyvertinnene. Heldigvis plaget han oss ikke. Bortsett fra de gangene jeg uheldigvis så i hans retning og fikk øyekontakt. Da skulle han prate. Gjerne om den kalde krigen og Sovjetunionen. Mens jeg hadde ørepropper i og satt og så på en film. Bortsett fra dette var det en fin flytur. Da vi endelig landet og gikk av flyet, ble vi møtt av et par mennesker som hadde sånne lapper med navn på. På en av lappene sto navnet til vår kjære fulle venn. Vi var en av de siste til å gå av, og han hadde gått av en stund før oss så jeg tipper han var så full at han ikke la merke til at det sto noen og ventet på han, med hans NAVN på en stor hvit lapp. Jeg håper han får seg en fin tur i Thailand, uansett hva han skal..
Vi kom oss gjennom sikkerhetskontrollen og fant ut av skulle ta toget til sentrum og gå derfra til hotellet. Det var bare 2,5 km å gå( dette angret jeg på ganske fort). Da vi kom ut av stasjonen ble vi møtt med en vegg av fuktighet. 24 grader, overskyet og 67% luftfuktighet er en ganske stor forandring fra 10 minus hjemme i Norge. Selv om det «bare» var 24 grader, var det sinnsykt varmt. Det var ikke engang et eneste vindpust.
Vi kom ut midt i et stort veikryss og luften var proppfull av eksos. Det var ganske ubehagelig å puste inn luften. Det som forundret oss var at over halvparten av menneskene som gikk rundt hadde på seg munnbind. Vi har jo sett at mennesker i Kina bruker munnbind for å beskytte seg for luftforurensingen, men i Bangkok? Det var nytt for oss.
Vi fulgte en ganske trafikkert vei i 2 km før vi gikk inn i en sidevei som jeg vil beskrive som relativt sliten. Vi ble begge litt skeptiske på hvordan hotellet var da vi kom inn i denne sidegaten, men vi holdt håpet oppe. Etter et par hundre meter ser vi en stor hvit og ny bygning med navnet til hotellet vårt, Bangkok palace hotell. Det var nydelig å se. Vi gikk inn på hotellet og det var det aircondition der, takk og lov. Resepsjonen til hotellet var stor og flott, og verdig et 4-stjernes hotell. Vi derimot så ut som 2 stjernes hotell-gjester. Jeg hadde et pent lag med svette over hele kroppen, alle klærne var fuktige og håret lå limt inn til ansiktet. Jeg så ikke ut. Jan Robert derimot, var helt sikkert like svett som meg, men han så relativt fresh ut. Som jeg syntes er litt urettferdig, men jeg er også glad for det, for hadde han sett ut som meg, så er det ikke sikkert vi hadde sluppet inn på hotellet. Hotellet hadde et stort skilt utenfor der det sto at de hadde rett til å nekte hvem som helst å komme inn på hotellet, uten forklaring. Ble litt svett da jeg så det hadde det vært mulig å bli mer svett enn jeg allerede var.
Vi hadde bestilt tidlig innsjekk, som betydde at vi kunne sjekke inn fra kl 10, og ikke kl 15 som det vanligvis var. Kl 09:52 sto vi pesende og slitne ved resepsjonen. Snakk om perfekt timing. Vi ble heldigvis ikke nektet inngang, og vi nærmest løp til rommet, fikk av oss de greit svette klærne, peiste på med aircondition og kastet oss på senga. Etter en dusj ble vi litt mer menneskelige igjen. Problemet var at klokken da var 04:00 Norsk tid. Som vi var stilt etter. Noe særlig soving på flyet ble det heller ikke så vi bestemte oss for å ta en liten lur. Bare 40 minutter, nok til å få slappet litt av, men ikke så mye at vi ødela nattesøvnen. For så voksne har vi blitt at v bryr oss om slikt. Jeg satt på en alarm, og så to til, bare for å være helt sikker. Vi skulle stå opp 12:30 for å spise litt lunsj, for vi var begge ganske sultne da vi la oss.
Jeg våknet rundt kl. 20. Helt uthvilt og i fin form. 7,5 timer for sent. Flott. Mobilen lå på gulvet, så jeg vet ikke hva som skjedde med de alarmene, for de var skrudd av. Noe jeg absolutt ikke husker å ha gjort. Etter et par forsøk klart jeg også å vekke han ved siden av meg. Nå har jo det som ikke skulle ha skjedd skjedd. Vi skulle ikke sove på dagen, for vi skulle jo stille oss etter lokal tid. Nå hadde det gått i dass. Første dagen i Bangkok og vi klarte å sove oss gjennom hele. Poeng til oss. Vi sto opp og gikk ned i restauranten for å spise. Så gikk vi en liten tur ut for å se oss omkring før vi gikk tilbake. Jeg fikk selvfølgelig gnagsår på begge beina, så turen ble litt kortere enn forventet. Det skal jeg ha for å bestille nye sko og ikke gå de inn før vi reiste. Litt skeptiske til om vi klarte å sovne igjen etter den lille nappen fra i tidligere, men det var ikke særlig vanskelig skal jeg si deg.
1.februar Jeg våknet av meg selv 05:30. Da hadde kroppen fått nok hvile det siste døgnet. Jeg våkner aldri så tidlig, men jeg kan forstå at 14 timers søvn i løpet av et døgn er nok. Jeg snudde meg for å se om Jan Robert var våken, og det var han. Vi begge hadde våknet ganske samtidig. Så vi lå og strakk oss et par timer før vi i 7-tiden gikk ned og spiste frokost. og for en frokost! Helt nydelig. Smakte på en helt nydelig kylling som var et par grader for sterk for meg. Jan Robert merket ingenting, sa han, men jeg mistenker at han merket at det var sterkt men ville bare ikke si det, slik at jeg kunne lide alene. Tårene trillet og jeg sleit virkelig. Ikke hadde de melk tilgjengelig heller, så jeg måtte nøye meg med å prøve å ikke dø. Tror jeg kommer til å slite litt på denne reisen når det kommer til sterk mat. Jeg har prøvd å venne meg til det, men det gjør så vondt. Det er minitortur hver gang noe er litt for sterkt. Og tungen min føles ut som om den brenner. Og den blir helt nummen resten av dagen. Det er ikke verdt det. Får heller unngå sterk mat og alltid bestille supermild mat. Får håpe det holder.
Da vi var kommet tilbake på hotellrommet( for det altfor tidlig å gå ut kl 8 da alt åpner kl 10 eller senere), googlet vi litt om hva som er verdt å se på i Bangkok. Vi har funnet et kjøpesenter vi tenker å dra til, men greit å finne andre ting også. Jeg kommer over en artikkel publisert for 1 time siden som forteller om at 450 skoler i Bangkok har blitt stengt på grunn av giftig(!!) tåke i byen. Målingene i byen har vært skyhøye den siste uken og det er ikke trygt å gå ute. Så da fant vi ut hvorfor alle gikk med munnbind i går. Dette er slike ting jeg gjerne skulle ha vist, med tanke på at jeg har astma og at vi gikk i 30 min i går ved siden av en høyst trafikkert vei. Tydeligvis da i giftig luft. Luften er giftig på grunn av alle utslipp i byen, både eksos, utslipp fra fabrikker som legger seg over byen og mer. Kjempeflott. Jeg har sjekket luftkvaliteten i dag på nett, og i dag er den høy, men ikke lenger giftig som i går. Men mulig jeg må kjøpe meg munnbind jeg også, for å ikke ødelegge lungene eller fremkalle et astmaanfall.
Prøvde å re opp senga på hotellet selv. Tror ikke jeg egner meg som hotellansatt..
Vi dro på kjøpesenteret, Central world. Det er gigantisk, men sinnsykt forvirrende. De hadde både kino og skøytebane på kjøpesenteret. Vi tuslet litt rundt før vi dro på kino. Like greit. Så på Glass som vi likte veldig godt. Jan Robert kjøpte seg en brus og fikk brusen servert i 1 liters-kopp. De pøste på med isbiter, men likevel. Det var standardstørrelsen.
En ting som vi begge har lagt ganske godt merke til i Bangkok så langt er at det lukter vondt over alt. Etter å ha vært på feriesteder i Egypt og Tyrkia er vi vant til at selv om det er varmt, lukter det alltid godt i gatene. Masse god matlukt som strømmer fra restaurantene. Det er i hvert fall sånn jeg husker det. Her i Bangkok lukter gatene skikkelig vondt. maten som lages på gatene, som det er mye av, lukter ikke spesielt innbydende og plutselig går man inn i en sterk kloakklukt før man går inn i en røyken til en kullgrill. Ikke for å glemme at eksoslukt ligger tungt over området. Det er mulig vi har kommet over et litt rart område av byen, med tanke på at vi bor rett ved siden av en ganske trafikkert vei, og for å komme oss noen sted må vi følge bilvei. Men likevel da, tenkte ikke at det skulle lukte sånn her. Vi kan gå rundt og være ganske sultne men ikke ha lyst på mat på grunn av disse luktene. Som er en litt ny opplevelse for oss begge som er veldig glad i mat.
Dette er mine første tanker fra de første dagene. Gleder meg til alt vi kommer til å oppleve fremover.
bortevekk 