Hva skjer videre?

Du får kanskje ikke svaret du forventer.

Av Jan Robert

Det å være på en udefinert tur uten noe spesielt mål og mening annet enn et land og kanskje en by kan by på en del hodebry.

Jeg og Tonje er ganske flinke til å slappe av. Lene oss tilbake og se tiden fly av sted. Med bena godt plantet på bordet, en øl i hånden og godt selskap i hverandre, så er det til tider vanskelig å gjøre noe annet. Når vi først åpner opp slusene for dristige diskusjoner med rot i meningen med livet, så er det blitt ganske naturlig for oss å gjøre dette. Og vi ELSKER DET. Og hverandre.

Det er tre og et halvt år siden vi ble kjærester, og det begynner å bli en stund siden vi forlovet oss også. Vi har begge stått med hode i kjøttkværna og lurt på hva vi skal gjøre når vi blir voksne. Hver gang vi gjør det, så kommer det ofte noen kloke sagn, og noe vi bygger videre på. Tonje har en utdannelse ho ikke føler at ho får brukt på en bra nok måte, og jeg sitter her med en halvveis bachelor i IT som ble lagt litt i glemmeboken da jeg forsto at jeg ville gjøre andre ting enn å gå på skole. Livet er litt som en jojo – bare ikke opp og ned. Det går litt frem og tilbake. Denne kjøttkværna jeg nevnte, den har vi hatt mange turer i begge to, og vi har konkludert med det gang på gang at vi trenger å gjøre noe eget. Å jobbe en jobb hvor du gjør noe time etter time og får lønn basert på hvor mange timer du klokker inn iløpet av en måned er noe vi begge tenker at er feil for oss. Vi ønsker å ha noe som betyr noe. Kanskje til og med gjør en forskjell! Ambisjonene våre er riktige, men er hensikten det? Tonje sin jobb betyr jo masse for ho, og de rundt. Som sykepleier, så hjelper man mange mennesker iløpet av en dag. Om det så være seg en rus-pasient eller en som har litt vondt ei tå og vil ha fri fra jobben i noen dager. Jeg kjører T-bane og jeg må nesten snike inn at jeg hjelper mange iløpet av en dag jeg også. Tenk så mange jeg frakter til og fra jobb hver dag! ..tenk så mange som irriterer seg over at jeg er ett eller to minutter forsinket hver dag.

Jeg elsker å kjøre T-bane. Tonje elsker ikke å være sykepleier. Jeg elsker ikke å livnære meg av å kjøre T-bane. Jeg skulle ønske at jeg kunne stille meg i kø for å kjøre tog sånn, en gang i uka, i noen timer fordi det er kjempe gøy, men det å forholde seg til umenneskelige arbeidstider på fast basis er ikke noe for meg. Tonje sin skiftordning med å jobbe tilsvarende tider er heller ikke noe å rope hurra etter. Når vi begynner å bli så voksne som det vi gjør, så higer vi begge etter litt mer forutsigbare tider – eller: tider vi styrer selv. Og det er nettopp dette vi har en håpløs forkjærlighet til med denne turen. Rett før vi dro så fikk jeg en stor idé som jeg så vidt livsatte før vi reiste, og jeg ønsker at dette skal kunne dyttes i gang mens vi er på tur.

Denne turen startet med en samtale over frokosten en august-dag. Vi ble enige om å slippe alt vi hadde i hendene og reise i slutten av januar. Dette halvåret har vi jobbet hardt og mye, til tider sett hverandre sjeldent, venner enda mindre, og vi har begge fått bekreftet nettopp dette med at vi behøver noe som vi kan styre litt selv. Vi har så vidt vært på tur i 2 uker, og den friheten vi har her, den er herlig.

Eller er den det?

Vi har satt av cirka 1 måned i hvert land vi skal være i, men det er ikke et løfte. Hvis vi vil dra videre, så drar vi videre. Vi booker overnattingssteder fra 2-6 netter og forsøker å få sett så mye som mulig før vi reiser videre. Hvis vi finner et sted som ser bra ut, så booker vi gjerne litt lenger dersom prisen er bra. Vi stresser oss nok opp ganske unødvendig, men grunnen til det er av det budsjettet vi har satt oss selv. Vi har begrenset med midler vi kan bruke, og det skal holde for hele reisen vår, og det er litt her vi begge faller raskt tilbake på tanken med å gjøre noe for oss selv. Vi har en blogg og en instagram som vi begge er veldig gira på og liker veldig godt å holde på med, men det må da være noe mer vi kan gjøre? Ikke misforstå meg nå. Vi elsker å reise, men det er den frykten av at reisen tar slutt. Den tar slutt fordi pengene blir brukt opp, og fordi permisjon fra jobb er ferdig. Er det da hverdagen starter? Jeg ønsker at hverdagen har startet nå. Ikke den vi har hjemme i Norge, men den vi lager for oss selv her og nå, mens vi reiser og gjør hva faen vi vil, hvor vi vil. Jeg ønsker å kunne fortsette å reise, eller å dra hjem til Norge igjen fordi tiden er inne, ikke fordi permisjonen fra jobb er over.

Det er denne kjøttkværna.. Den jeg og Tonje elsker så kjært. Vi er veldig flinke på å gi hverandre idéer, inspirasjoner, AMBISJONER, mål, kanskje en mening i ny og ne – men hvis det virkelig er noe vi gjør, så er det å pushe hverandre fremover på godt og vondt. Vi er hverandres rake motsetninger, og hver vår halvdel til et hamburger-brød. De delene som skilles i et pølsebrød. Som korken til en vannflaske. Vi har forskjellige meninger om alt, men også samme mening om alt. Ekstrovert, introvert.. du skjønner hva jeg mener.

Denne reisen er noe vi har gledet oss til lenge, og nå når vi først er her, så er vi også på en liten bonus-reise. Hva skal vi gjøre når vi blir voksne?

Jeg tror Tonje har en lukrativ karrière i sikte med frukt-masker.